Jeg har nå bestemt meg for å bytte blogg. Har tenkt på dette ganske lenge og kommet frem til at jeg blir mer motivert til å blogge hvis jeg begynner på ny blogg, aller mest på grunn av navnet. Foreverafight, bitch please! Har hatet det navnet en god stund nå, og det er veldig deilig å slippe det.

Kommer til å overføre alle innleggene til den nye bloggen som heter

LangVeiFrem.blogg.no

Er fullt klar over at jeg kommer til å miste noen lesere, men jeg håper flest mulig følger meg videre på den nye bloggen!

Første timen på BUP (som jeg har skrevet mer om HER), ble jeg spurt utallige spørsmål, og det er jo hovedsaklig det terapi (hvertfall i mitt tilfelle) går ut på. Jeg er fortsatt i utredningsfasen, men nå så er det mest sånn at psykologen stiller spørsmål for å få meg til å tenke mer over hva jeg faktisk føler i ulike situasjoner og rundt forskjellige temaer.

Dette høres enkelt ut, men som overskriften sier, så er det hardt arbeid. Jeg er jo ganske uerfaren på terapi-feltet, men det overrasker meg stadig hvor lite jeg egentlig skjønner av mine egne følelser. Helt ærlig trodde jeg at jeg hadde ganske god kontroll etter samtaler med forskjellige andre voksenpersoner, feks helsesøster, men det ble rimelig fort motbevist. Jeg ble veldig fort dratt ut av "comfort-zonen" min, og i stedet for å la meg fortelle min vanlige tale om livet mitt til nå, spurte hun meg spørsmål som gjorde at jeg faktisk måtte tenke før jeg svarte. Det var også mange spørsmål jeg ikke engang klarte å svare på.

Idet jeg går ut av døra på BUP er jeg sliten. Sliten av å dra ut tankene, analysere dem, forklare så psykologen forstår.. Som regel prøver jeg å finne på noe som ikke krever konsentrasjon eller mye tenking etter at jeg har vært der, for eksempel trening.

Terapi er jo et samarbeid, men det hele dreier seg om MEG, det er et samarbeid om meg, hvis man kan si det sånn. Selv om det noen ganger ikke virker sånn, så vet jeg at psykologen vil mitt beste. For at hun skal kunne forstå meg og tankene mine best mulig, er det nødvendig at hun spør vanskelige spørsmål og går inn på temaer som jeg syns er vanskelige.

Nå høres det jo ut som om jeg blir psykisk torturert hos BUP, og det er jo ikke sant. Jeg visste hva jeg gikk til da jeg satte beina mine på psykologens kontor, jeg visste på en måte at det ville bli hardt, bare ikke på hvilken måte. Nesten som når man trener muskler man ikke har trent på lenge, og man blir støl etterpå.

Jeg tar meg selv i å gå inn på alle mulige andre blogger om psykiske problemer når jeg selv er deprimert. Tror det er for å føle meg mindre alene, føle at det er flere som sliter med mange av de samme problemene. Etter hvert har samlingen med blogger jeg ofte leser blitt ganske stor, og jeg tenkte jeg skulle anbefale noen

• Bitre Blomster 
  "Bitre Blomster handler om min hverdag som spiseforstyrret, emosjonelt ustabil, det handler om angsten jeg forsøker å lære meg å kontrollere, det handler om veien videre, drømmen om friskhet og frihet. 
• • Det handler om oppturer, nedturer, tapre forsøk og nye nederlag. Framsteg og tilbakesteg." 
    (Beskrivelse skrevet av Karianne Martine, forfatter av bloggen)
  • En liten reise
    Denne bloggen handler om bloggforfatterens psykiske problemer knyttet til anoreksi.
  • Klovn og Zombie
    Handler om livet med bipolar lidelse.

Har skrevet ned akkurat disse bloggene fordi hver enkelt av dem er utrolig flinke til å skrive, og jeg beundrer måten de klarer å uttrykke seg på. Man får en forståelse av hvordan deres liv er, hva de tenker og hvordan de opplever ulike ting. Rett og slett utrolig inspirerende.

photo_weheartit

Jeg har alltid vært livredd for insekter. Det startet vel med en enorm redsel for veps som utviklet seg mer og mer, tror jeg. Redselen min har alltid blitt bagatellisert, behandlet som en såkalt "fjortis-greie", hvor man hyler som besatt bare man ser en flue. 

Til tross for at redselen har utviklet seg til en fobi, altså en type angst, har enda ikke familie og venner innsett omfanget av problemet mitt. Den eneste som forstår, er mamma. Hun har selv angst og sier hun forstår. Om hun egentlig gjør det, vet jeg ikke, men hun tar hvertfall litt hensyn. Det er jo egentlig ikke så rart at det er vanskelig for andre å forstå hvordan det kan virke livsfarlig å se en edderkopp, spesielt fordi det er en såpass utbredt "fjortis-greie" å være redd for akkurat insekter. 

Jeg har ikke ord til å forklare hva som skjer med meg når jeg ser insekter. Hele meg stivner, hjertet banker fortere, noen ganger får jeg også problemer med å puste. Jeg får panikk og vil løpe bort så fort som mulig. Når jeg sier bort, mener jeg virkelig bort. Hvis jeg er på hytta og ser en edderkopp der, er jeg sikker på at det er mange fler rundt og vil bare dra hjem. Noen ganger kan det bli så ekstremt at jeg føler at jeg aldri kommer til å bli kvitt insektene, at jeg derfor ikke vil leve lengre. Vil ikke utsette meg selv for det. På grunn av feks en edderkopp? Ekstremt, ja, jeg vet.

Fobien er utrolig hemmende, spesielt i sosiale situasjoner. Jeg klarer heldigvis å kontrollere meg når jeg er borte hos noen og ser et insekt, hva skal man ellers gjøre? Det er ikke lett, men jeg klarer det, spesielt hvis jeg er i et hus hvor jeg føler det er rent og fresht med åpen planløsning og få dingser. Da blir jeg mye mindre redd, aner ikke hvorfor. Kanskje fordi det er færre steder for insektene å gjemme seg? Aner ikke, det er jo egentlig tåpelig.

Jeg skjønner utrolig godt at det er mange som syns det er tåpelig å være så redd for noe som ikke kan skade meg. Jeg ber ikke om at noen skal prøve å forstå hvorfor jeg er redd, jeg ber om at de ikke skal være så trangsynte, fordi det hjelper ikke at de maser om at det ikke er farlig. Jeg vet at insekter ikke er fysisk farlige, men det er ikke noe jeg kan gjøre med hvordan jeg føler det. 

I ti år har jeg flyttet frem og tilbake mellom mamma og pappa. De siste årene visste jeg at energien til flytte snart ville ta slutt, men jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre da det faktisk skjedde. Jeg hadde bodd like mye hos begge to, og det var umulig å velge mellom dem. Dette gjorde at jeg prøvde å ignorere utmattelsen, men til slutt tok mamma grep. Hun så tydelig hvor sliten jeg var av flyttingen og foreslo at jeg skulle flytte midlertidig til en av dem. Jeg valgte selv å flytte til mamma, og ingen ord kan beskrive hvor smertefullt det var. Å si til pappa at jeg heller vil bo hos mamma er det vanskeligste valget jeg har tatt, noen sinne.

Jeg merket så godt hvor mye bedre alt ble, hvis man tenker bort fra den uendelige skyldfølelsen. Alle rundt meg merket det også, og jeg ble vant til å skyve skyldfølelsen bort. Prøvde alt jeg kunne å overbevise meg selv om at dette ikke er min skyld, det at de skilte seg, at de jo egentlig har seg selv å takke. Jeg klarte å lure meg selv til å tenke at det var greit.

Jeg gråter sjeldent men hvis jeg først gråter, er det av ren sorg. Jeg gråter når jeg tenker på det jeg gjorde mot pappa, og fortsatt gjør. Jeg har gjort noe av det verste en datter kan gjøre. Det er jeg som har gjort at det ikke er noen hjemme når han kommer fra jobb. Alle prøver å si at det ikke er min skyld, men det er på tide å våkne opp. Det er min skyld, og jeg klarer ikke å forstå hvordan jeg kunne gjøre det. Jeg kommer alltid til å ha dårlig samvittighet for det, og det er så vel fortjent.

Verdens beste pappa, jeg er så lei meg.. Vær så snill tilgi meg. Unnskyld.

Skilsmisse er vondt - alltid, uansett, og smerte får ut det verste i folk. Jeg vet det ikke er noen unnskyldning, men jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Eller, egentlig må jeg begynne å flytte igjen. Orker ikke mer av denne samvittigheten mer. Det er så ubeskrivelig vondt.

Er ikke det forferdelig? Når noen spør deg om det går bra, og situasjonen tilsier at du skal svare "Jaja"? Hva med de dagene det slettes ikke går bra? Hva sier man da? 

Bestevennen min spør meg ofte hvordan det går, og hver gang sier jeg automatisk "Bra!". En dag stoppet hun opp og sa: "Du, jeg vet det ikke går bra, og det er greit. Si ifra hvis du vil snakke," Verdens beste venn?

Det er så lett å svare at alt er greit, for da slipper man alle spørsmålene. 

Jeg er så sliten nå. Hele kroppen bare verker av utmattelse, og det er ingen ting jeg kan gjøre med det, for ingen ting hjelper. Ikke engang søvn.. Helgen skal settes av til å sove masse og trene for å få litt overskudd. Skolen i morgen kommer til å bli pain, men jeg har for mye fravær til å kunne ta en fridag. Håper ikke det tar 83749320284 timer før jeg sovner i natt hvertfall, det orker jeg ikke. Alt verker. Natta.

Ensomhet er kanskje en av de verste følelsene. Når alt er vondt, og man vet at det eneste man har energi til å gjøre er å ligge der, alene, og kjenne på smerten. Du kan ikke ringe noen og fortelle hvor jævlig det alt er. 

Første gangen jeg skulle til psykolog var jeg livredd. Jeg søkte rundt for å finne all mulig informasjon og erfaringer fra BUP, men det var ikke så veldig mye å finne. De få tingene jeg fant, var ikke så positivt innstilt til BUP, og det var mange veldig negative erfaringer å lese. Jeg var så redd at jeg hadde fysisk vondt i magen fra jeg fikk innkalling og helt til jeg var ferdig med første time. 

Det som skjedde første timen var at jeg hilste på psykologen, ble fortalt hvordan hun jobbet, og fikk masse spørsmål. Noen av dem klarte jeg ikke engang å svare på. Hun prøvde alt hun kunne å finne ut mest mulig hva som var problemet mitt, hvordan jeg opplevde depresjonen, og vi snakket også mye om familieforhold, skole og venner. Jeg hadde allerede bestemt meg for at jeg hatet det stedet da jeg dro derfra. Hatet psykologen, hatet bygningen og hele stemningen. 

Heldigvis gikk det mye bedre andre gangen, og selv om jeg ikke direkte gleder meg til jeg skal til BUP, går det mye bedre nå. Som en venn av meg så fint sa: "Det går bra, bare prøv igjen neste gang. Det er normalt å mislike psykologen sin i starten!". Det blir bedre! Og hvis ikke kjemien fungerer, så er det jo ikke verre enn å bytte psykolog.

Jeg skulle hente et plaster i medisinskuffen for noen år siden da jeg fant medisinene hennes. "Mot depresjon og angst" stod det. Hele kroppen min stivnet, jeg kunne ikke tro hva jeg nettopp hadde sett. Mammaen min, syk? Psykisk syk? Det verste var at hvis jeg tenkte over det, kunne det kanskje til og med stemme. 

Det tok ikke så lang tid før jeg begynte å se tegnene. De små tingene som jeg hadde sett så mange ganger før, men som plutselig ble forbundet med sykdom. Stresset, raserianfallene, tristheten, søvnproblemene - alt stemte. Jeg vet ikke hvor mange kvelder jeg gråt meg i søvn i perioden etter at alt datt på plass. Det skulle jo ikke stemme, jeg hadde jo håpet at jeg hadde lest feil på medisinene, eller at det var en feil. Mammaen min hadde det vondt, og det eneste jeg kunne gjøre var å stå på sidelinjen som tilskuer.

Mamma fortalte etter hvert om problemene sine til meg, forklart, sagt at jeg måtte komme til henne hvis jeg noen sinne merket noe lignende. Feigheten trådde frem og gjorde at jeg ikke turte å si noe om mine problemer. Jeg latet som ingen ting hele den samtalen, nikket og smilte et medfølende smil mens jeg håpet at hun ikke gjennomskuet meg. Det gjorde hun heller ikke, hvertfall sa hun ikke noe.

Da jeg fikk mine første opplevelser med psykiske problemer, begynte mamma sine problemer virkelig å bli en belastning. Jeg bor alene med mamma, og det er ikke umulig å tenke seg at stemningen ikke er på topp når begge kommer hjem i dårlig humør. Mamma sine problemer begynte å ta mer plass, og gjør at jeg fort blir sint når jeg ser at hun er nedfor. Jeg vet at hun ikke kan noe for det, og jeg har dårlig samvittighet for at jeg reagerer som jeg gjør, men jeg kan ikke styre det. Jeg blir irritert av at hennes problemer skal tas hensyn til, men ikke mine. Tåpelig, fordi hun jo ikke vet om mine. Eller, vet om dem, men ikke alvorlighetsgraden.

Nå for tiden er det stort sett sånn at når en av oss er nede, holder vi oss for oss selv for å skape minst mulig ut av det. Vi kan være bestevenner, men også bli fiender. Noen perioder orker jeg rett og slett ikke å være hjemme, og bruker mye tid på å unngå det. Unngå å være hjemme, for der kan jeg treffe på henne.

Psykologen min vil at jeg skal fortelle henne om problemene mine, men jeg vet ikke helt om jeg klarer det.  Orker ikke å gjøre det til en stor greie, som jeg vet det blir. Orker ikke bekymrede blikk og kleine samtaler. Det er mye lettere å holde det for meg selv, så slipper jeg å forholde meg til andre. Men jeg har lovet å tenke på det, og jeg holder løftene mine.

I fjor vinter begynte jeg på et Word-dokument for å få ut følelser. Helvetet hadde bare akkurat startet, men dokumentet ble fort avhengighetsskapende og i dag er det en 50 sider lang beskrivelse av ett år fylt med smerte, nedturer og noen få oppturer. Det er helt sykt å se tilbake på alt sammen.. Nå har jeg likevel bestemt meg for å skifte litt retning, jeg prøver meg på blogg. Egentlig er det vel fordi at jeg har lyst til å få frem et budskap som ikke ville kommet frem hvis jeg hadde skrevet i all hemmelighet. 

Hva er egentlig håpløshet? For meg er det den lille stemmen som hvisker at det aldri blir bra. At det kan komme bedre perioder, ja, men det blir aldri bra. Det er kanskje det verste med depresjonen, den samme, gamle håpløsheten.

Håpløsheten tvinger frem tanker, river dem ut av sammenheng. Tvinger frem stemmer, hviskende små stemmer som spør forsiktig om det egentlig er verdt det. Om det ikke bare hadde vært bedre for alle om jeg hadde blitt borte. Alt kan være over på noen minutter, slutt på all lidelse.

En dame spurte meg en gang: "Hva er det egentlig som gjør det verdt kampen? Hva kan man finne motivasjon i når alt er vondt og vanskelig?"
Svaret mitt: "Motivasjon? Jeg husker ikke engang betydningen av det ordet"

Når en så stor del av hverdagen består av smerte, er det ikke så unaturlig å si at man kanskje ikke har noen motivasjon. Men hvis man sitter med selvmordstanker, men likevel ikke gjør noe ut av dem, da er det vel ett eller annet som heter håp inne i hodet? Kanskje er motivasjonen til å fortsette kampen det at man ikke vil såre sine nærmeste? Eller at man fortsatt har så mye man ikke har opplevd? Det kan være så mye. Poenget er hvertfall at det er håp. Det er håp i håpløsheten.